Tale ved Roger H. Heimli

Det å holde 1. mai tale er et oppdrag man skal gå til med respekt for det dagen har betydd -  for generasjoner av mennesker over hele verden. Vi skal være ydmyk når vi skuer tilbake, og ser hva vi faktisk har fått til i denne bevegelsen.Og vi skal være offensiv når man ser på de mange oppgaver som fortsatt er uløst.

 

Det er og en god anledning til å se på våre verdier. Det grunnleggende - som er det kompasset vi styrer etter, i tiår etter tiår, uavhengig  av skiftende tider.

 

Vi vil ha et samfunn som utjevner forskjeller, som møter folk der de er, som bygger på gjensidig tillit, solidaritet og fellesskapsløsninger.  Der menneskeverd og likeverd er grunnleggende.

 

Vi vil kjempe for et arbeidsliv med plass til alle, med like muligheter, med like rettigheter og plikter.

Våre forfedre visste at det ikke er nok med visjoner. Derfor organiserte de seg, faglig og politisk, for å finne de operative grepene som skal gi folk en bedre hverdag. Her og nå og i årene framover.

 

Årets tariffoppgjør

Vi har akkurat lagt bak oss et hovedoppgjør i privat sektor. Når vi i år valgte å ha et samordnet oppgjør er det jo fordi vi greier mer sammen enn hver for oss.

Sammen har vi sikret et meget godt resultat i årets tariffoppgjør!

 

Men jeg skal innrømme at det ikke var lett. Det var mange, store og kompliserte tema på bordet: AFP, økt lønn, kamp mot sosial dumping, for å nevne noe.

 

Og det var ikke  gitt at vi klarte å unngå en streik. Vi hadde strøket streikevestene og streikelistene lå klar til overlevering.

 

 

 

Men når vi ikke gikk til det skrittet var det fordi vi hadde et godt resultat. Som medlemmene nå med stort flertall har takket ja til.

 

 

Et resultat som sikrer en mye bedre AFP-ordning enn i dag. Og fram til den er på plass, tetter vi hull i dagens ordning. Og endelig avtale vil tette enda fler!

 

Dette vil gi unge folk en trygghet for at de årene de jobber i organiserte bedrifter, får de igjen for den dagen de skal bli pensjonister. Dette har vi ikke kunne garantere dem før de har bikket 55 før.

Det har ikke vært noe godt vervingsargument for å si det pent.

 

Vi har fått til et  slitertillegg for dem som ikke makter å stå i jobb lenger enn til 62, 63 eller 64 år. Folk som er utslitt etter et langt arbeidsliv.

 

 

Medlemmene våre har tatt ansvar de siste fire årene. I den perioden som oljenedturen har rammet, har dette bidratt til å sikre bedriftenes konkurranseevne. Når pilene nå, om enn forsiktig, peker oppover igjen for næringslivet, skal vi selvsagt ha vår del av kaken!

Vel. Det fikk vi!

 

Med dette lønnsoppgjøret har vi fått økt kjøpekraft, vi løfter de lavest lønte, og alle får et generelt tillegg.

 

 

Det er alltid viktig for LO at vi har en lavlønns- og likelønnsprofil på oppgjøret. Det her vi fått i år.

Tilleggene vil gi mest til de lavest lønte, mange kvinner. Kvinner utgjør 23 prosent av arbeidstakerne som omfattes av oppgjøret.

 

Men oppgjøret gir og uttelling for høytlønnede og dem med lengre utdanning.

 

 

 

OTP

Så var det ett punkt vi dessverre måtte gi oss på. Det gjorde vi ikke med letthet.

 

Arbeidsgiverne var ikke villige til å komme oss i møte på kravet om opptjening fra første krone i den obligatoriske tjenestepensjonsordningen.

 

Men,  vi legger jo ikke kravet fra oss av den grunn. Dette skal vi kjempe videre for

Vi gir oss ikke på pensjon og vi pleier til slutt å få viljen vår.

 

 

OTP er ikke en tarriffestet men en lovfestet ordning, derfor følger vi opp kravet politisk. Og vi forventer at myndighetene bidrar til å sikre at OTP blir bedre enn i dag.

Vi har ikke en rød-grønn regjering. Men vi har rødgrønne venner i Stortinget som allerede er på saken!

 

 

 

 

RKL

Så fikk vi gjennom resultatet på reise kost og losji ryddet opp i industrioverenstkomstens bestemmelser om reise, kost og losji.

 

Nå kan ikke lenger useriøse arbeidsgivere jukse med systemet for å unngå å betale for reise, kost og losji.

Og det setter en stopper for postkassefirma, skaper mer rettferdig konkurranse og er et svært viktig bidrag i kampen mot sosial dumping.

 

 

 

 

 

Dette oppgjøret viste at en sterk fagbevegelse får resultater.

Når vi sitter ved forhandlingsbordet er det ingen som gir oss milde gaver. Det er i kraft av våre medlemmer og streikekraft at vi kan få til ting.

 

 

Offentlig sektor:

 

Brudd i Staten. Både profilen på lønnsdannelsen og mangel på virkemidler for likelønn var noe LO Stat ikke kunne akseptere. Arbeidsgiver vil ha mest lokal lønnsdannelse, vi vil ha mest sentralt.

Dette vil gi motsatt resultat av det vi krever: økt kjøpektaft, likelønn og et godt tillegg for de lavest lønnede.

 

Derfor gikk LO Stat, YS Stat og Unio Stat til brudd natt til søndag.

 

 

 

I kommunal sektor ……………………..

 

 

 

 

 

 

 

Temaet for årets 1. mai aksjon er "Vi står sammen mot ulikhet". Vi ser internasjonalt at økende ulikhet ofte går hånd i hånd med undertrykking av organisasjonsfrihet og folkestyre.

 

 

Kampen mot ulikhet og sosial uro må kjempes av folk selv, gjennom sterke folkelige organisasjoner som kan være demokratiske talerør og vaktbikkjer overfor sine regimer og eliter.

 

 

Disse organisasjonenes kamp mot ulikhet må vi bidra til å støtte. Det kan vi gjøre ved å bidra til Folkehjelpens innsamlingsaksjon, og støtte deres arbeid.

 

  1. mai er jo ikke minst en dag for internasjonal solidaritet. Når de 85 rikeste personene i verden eier like mye som den fattigste halvparten av verdens befolkning, er noe alvorlig galt.

 

 

Økonomisk ulikhet har økt enormt verden over. Det har skjedd over flere tiår og nå ser vi reaksjonene også i vestlige land – Spania, Hellas, Storbritannia og USA.

De ekstreme forskjellene mellom eliten og vanlige folk skaper uro, frustrasjon, avmakt og konflikt.

 

Det har skjedd over tid i Latin-Amerika, Afrika, Midt Østen og Asia. Det er også en av årsakene til at fattigdommen ikke avskaffes og til flere av verdens humanitære kriser.

 

Derfor kan vi ikke stå stille og se på at ulikheten bare øker.

 

 

«Den Norske Modellen» kjennetegnes av små ulikheter, høye lønninger, høye skatter, en sterk velferdsstat og et sterkt sivilsamfunn med høy folkelig deltakelse i organisasjoner.

 

Derfor er det viktig å verne om den!  Hva skjer så her hjemme?

 

I den regjeringsplattformen som Høyre, Frp og Venstre forhandlet fram før jul, sier de tre partiene at de "anerkjenner at mange arbeidstakere velger å være uorganisert".

  • Som om det var noe som trengte en særlig anerkjennelse?
  • Som om arbeidstakere i Norge tvinges inn i fagforeningene?

 

Vi vet jo veldig godt at det er det motsatte som er tilfelle!

  • Vi vet at hver femte ungdom under 30 år frykter at fagorganisering skal få konsekvenser for jobben i form av mindre tillit, færre vakter eller dårligere forhold til sjefen!
  • Vi vet at de som bekymrer seg aller mest for å bli straffet om de melder seg inn i et forbund, er de som tjener minst!

 

Men det bekymrer altså ikke den sittende regjeringen at folk er redde for å fagorganisere seg! Tvert imot. De vil gi anerkjennelse til uorganiserte og svekke de tiltakene som kan få opp organisasjonsgraden:

  • De fryser fagforeningsfradraget på 2013-nivå!
  • De legger opp til massiv privatisering og konkurranseutsetting!
  • De vil svekke arbeidsmiljøloven ytterligere!

 

I regjeringsplattformen nevner de ikke sosial dumping med ett ord. De skal ha en "kritisk gjennomgang" av IA-avtalen før den eventuelt fornyes. Og de sier tvert nei til å øke bidraget til en forbedret AFP-ordning.

 

Dere – vi merker at Venstre har kommet i regjering!

 

 

 

Kjære venner,

Sosial dumping har jeg lyst å dvele litt ved.  Dette var et problem som først handlet om utenlandske arbeidere – de som kom hit etter EUs østutvidelse i 2004.

Uverdige boforhold, lange arbeidsdager, ulykker og dødsfall – ofte til en lønn det knapt går an å leve av.

 

Men sosial dumping som fenomen handler ikke bare om at noen arbeider under kritikkverdige forhold.

Sosial dumping handler om at standarden for hele arbeidslivet senkes.

  • Lønningene presses nedover.
  • Jobbsikkerheten blir borte.
  • HMS-arbeidet forsvinner.

 

Sosial dumping begynner å få veldig konkrete konsekvenser for flere. Ikke bare utenlandsk arbeidere.

Det rammer stadig flere grupper: I Nordsjøen og luftfarten, i offentlig helsevesen og i bygg og anlegg. Fast ansatte fortrenges av innleide fra bemanningsbyråene.

 

Sakte men sikkert danner det seg et A-lag, et B-lag og et C-lag i det norske arbeidslivet. Og andelen som jobber på B-laget og C-laget bare øker, så lenge ikke fagbevegelsen, seriøse arbeidsgivere og myndighetene spiller sammen i kampen mot sosial dumping.

Våre tillitsvalgte står i denne kampen hver eneste dag! Fordi ingen skal måtte jobbe under uverdige forhold, og til luselønn.

 

Dessverre har vi ofte stått litt for alene i den kampen etter valget i 2013. Fram til da hadde vi en rødgrønn regjering som jobbet med oss.

Som la fram tre omfattende handlingsplaner mot sosial dumping og mot arbeidslivskriminalitet.

 

Nå har vi fått en regjering som snakker om arbeidslivskriminalitet, men som trekker beina etter seg.

Som blir bedt av Stortinget om tiltak mot midlertidighet. Og svarer med et forslag om mer midlertidighet.

 

Dette kamerater. Dette må vi sette en stopper for!

 

 

Vi har bak oss en vanskelig periode i norsk økonomi.

Ikke før hadde vi kommet oss litt på fote etter finanskrisen, før oljenedturen traff oss med full kraft i 2014.

Nå går det noe bedre. Det siste året har oljeprisen økt. I samme periode har ledigheten falt, og er nå 4,1 prosent.

Men det er for tidlig å friskmelde norsk økonomi.

Fallet i ledigheten skyldes ikke at flere er kommet i jobb – tvert imot

Det skyldes i større grad at flere har trukket seg ut av arbeidsmarkedet.

  • De har gitt opp å søke!
  • De har mistet motet!
  • Det er mangel på jobber!

 

Dessuten: Sysselsettingen – den samlede andelen av folk i arbeidsfør alder som er i jobb – har sunket med fire prosentpoeng de siste åtte årene.

Det betyr at det er stadig færre av oss som er i jobb. Det er stadig færre som kan finansiere vår felles velferd. Det er alvorlig.

 

Det som er mest alarmerende, er at nedgangen i sysselsettingen er sterkest blant unge menn mellom 25 og 29 år med kun grunnskoleutdanning.

Dette er en potensiell bombe under velferdsstaten!

Og en katastrofe for den enkelte.

 

 

Kjære venner,

Å gjøre en innsats for at særlig unge får den utdanningen, arbeidstreningen og sosiale oppfølgingen de trenger for å komme i jobb, er den beste investeringen vi kan gjøre i framtidens velferdsstat.

  • Derfor har LO tatt til orde for en kompetansereform.
  • Og derfor ba LO om at det ble nedsatt et sysselsettingsutvalg.

 

Vi har et arbeidsliv der kravene til kompetanse øker i et rasende tempo.

Så spørsmålet er – hvordan møter vi dette? Jo, hvis vi ser oss rundt i verden, ser vi at det finnes to spor. To valg.

 

Det ene sporet vi kan forfølge er det som kalles lavlønnssporet. Mange land prøver seg på den strategien. Da finner man opp dårlige jobber til folk med liten kompetanse og svak tilknytning til arbeidslivet.

 

 

Her i Norge har vi valgt et annet spor – og jeg må bare si at jeg er glad for at LO og NHO så raskt ble enige om at lavlønnssporet ikke var det vi skulle falle ned på i Norge, da vi stod overfor flyktningkrisen.

 

Vi valgte i stedet det andre sporet – kompetansesporet. Og det forplikter.

 

 

Vi må kvalifiser ungdommene våre til å bli en del av arbeidslivet: Vi må stanse frafallet i skolen, og sørge for at alle får lærlingeplass.

 

Å kutte i antall tiltaksplasser, slik regjeringen gjør nå, å ta dagpengene fra folk, slik den også gjør, virker mot sin hensikt.

 

Vi må få på plass en kompetansereform som sørger for at alle arbeidstakere i Norge kan få oppdatert sine kunnskaper i takt med den teknologiske utviklingen. Og den går raskt!

 

Så er det er jo ikke naturgitt at vi i Norge er annerledeslandet. Det er bevisste politiske valg som ligger bak den norske samfunnsmodellen.

 

Det er politikk som avgjør om vi greier å ta vare på den.

Vi skapte fellesskolen og Statens Lånekasse som ga ungdommer fra vanlige familier sjansen til å gå på skole og studere.

 

Det var og gjennomtenkt politikk som gjorde at vannkraften ikke ble solgt for godt ut av landet, at oljen og gassen fortsatt tilhører fellesskapet og at våre evig fornybare fiskeressurser skal styres til beste for de som bor langs kysten.

 

 

Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet har skuffene fulle av planer for å selge arvesølvet.

De vil privatisere og selge ut skogen, fisken, vannkraften, og viktig norsk industri.

De har foreslått nedsalg av statens aksjer i strategiske viktige selskaper som går så det griner  - Kongsberggruppen, Telenor, Flytoget.  You name it.

 

  • De privatiserer jernbanen.
  • De svekker våre felles muligheter for jakt, fiske og friluftsliv med privatisering av Statskog.
  • De vil delprivatisere Statkraft.
  • Og de har blind tro på at konkurranseutsetting og privarisering av kommunal sektor vil løse alle problemer!

 

De siste årene har vi fått se at kamper vi trodde vi hadde vunnet må kjempes på ny. Et anstendig arbeidsliv er ingen selvfølge, det må forsvares for å bevares.

  • Arbeidsmiljøloven er bevisst svekket.
  • Andelen midlertidig ansatte har økt.
  • Bemanningsbyråer og 0-timerskontrakter erstatter faste jobber
  • Vi må fremdeles streike for å få en tariffavtale!

Som Erna Solberg sa det før valget. ”Folk vil merke forskjellene, ikke fra første dag, men betydelig i løpet av en fireårsperiode.”

I arbeidslivet har vi merket forskjellene så det holder.

 

Gode venner. Vi stod bak Solidaritetsalternativet. Nå ser vi hva som er alternativet til solidaritet:

Ulikhetene som øker.

  • Mellom rik og fattig.
  • Mellom de som har jobb og ikke har jobb.
  • Mellom de som har trygge jobber og de som har utrygge jobber.
  • Mellom menn og kvinner. Pappapermen er kuttet, fedrene tar ut færre uker enn før.
  • Mellom de som er innenfor og de som er utenfor
  • Mellom by og land

 

 

Mange sier at vi i LO er så tydelige for tiden ! Jeg er tydelig fordi jeg er oppriktig bekymret. For unge. For unge sinte hvite menn. For nasjonalisme, utrygghet og egoisme.  For hvilken retning verden er på vei.

 

Likevel gjør det meg varm om hjertet at VI her  vet hva som skal til. For å unngå et samfunn preget av desperasjon, frustrasjon, kulde og avstand mellom folk. 

For å et samfunn der man ser hverandre i øynene og respekterer at vi er forskjellige. Et samfunn der man løfter i flokk fremfor å være seg selv nok.  

Skal vi få det til, må vi ha troen på folk. Og vise at arbeid og trygghet er nøkkelen til framtiden.

 

Trygghet for arbeid og trygghet i arbeid.

Og vi, kamerater. Vi vil ha et samfunn tuftet på tillit, ikke mistenksomhet!

Takk for oppmerksomheten.

Gratulerer med dagen!